Tømme hodet...

Skjønner ikke hvorfor jeg har blogg, jeg blogger jo aldri... Men nå har jeg tid, og egentlig ikke så mye annet fornuftig å gjøre enn å reflektere rundt ting som surrer oppi mitt merkelige hode.

Gull og grønne skoger. Sistnevnte er alltid i tankene. Det er noe med det å gjemme seg vekk i en skog. Bli kvitt falmede byggverk av mur som ikke kan råtne vekk. Bli kvitt den skjærende lyden av biler. Bli kvitt eksosen som kveler lungene. Å kunne tusle hvor jeg enn vil, uten noe system, vei eller regler som viser deg veien. Å kunne høre fuglekvitter og vindsus. Å kunne puste fritt og enkelt. Å kunne gå i en evighet, uten mål og mening, under tette bartrær, fanget i en fortryllende labyrint. 

Men uansett hvor deilig det er å gå i skogen i en solnedgang, å kjenne solstrålene kjærtegne ansiktet mellom greinene. Uansett hvor behagelig mosen føles under håndflaten, og hvor mykt barnålene gir etter for skosålen. Uansett hvor vakre stedene som eventyrene måtte bære meg til er, så er det en ting skogen gir meg mer enn noe annet. Stillhet. Et pusterom. Jeg blir kvitt disse stirrende blikkene til ukjente folk som dømmer meg. For vi mennesker dømmer, vi leter etter skavanker hos andre for å få bedre selvtillitt. Vi sier det ikke høyt, vi gjemmer det. Men jeg ser det på dem. Her snubler jeg bortover et fortau, åpen og sårbar for alle sammen. Alle kan se, alle kan le og alle kan hviske små ord om hvor tåpelig jeg sjangler over veien. Det er ikke det at alle gjør det, men de kan. Jeg føler meg stor og klumpete. I skogen på den andre siden er jeg ubetydelig liten. Jeg eksisterer ikke. Jeg forsvinner inn i et samfunn der en annen livsform regjerer. Trær omringer meg som stolte soldater og gjemmer meg. De enser meg ikke, de dømmer meg ikke, jeg vet ikke engang om de kan registrere mitt nærvær. Jeg er alene, med meg selv, og tankene forsvinner. En etter en forsvinner de, jo dypere jeg kommer inn i skogen. Og når jeg ikke lenger vet hvor jeg er, er jeg fri. En ufattelig stillhet brer seg om hodet og tømmer det. Helt fri, fra meg selv. Et lite individ, trygg, gjemt bort. Her kan jeg utforske og vandre hvor jeg vil, uten noe som forstyrrer. Her kan jeg bli mer dyr enn menneske, og stole på at instinktet finner veien hjem. Ikke det at jeg hadde hatt noe imot å bli værende der, i det ukjente. La skjelettet smelte sammen med steinhellene og røttene. Det er bare det at jeg vil leve litt til, akkurat nå, så jeg får sett mer. Kanskje en dag i fremtiden vil jeg forsvinne helt?

Én kommentar

kathrine

13.04.2013 kl.18:55

du har en kjempe fin blogg!! <3

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

22, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits