Nei, nei, jeg nekter plent! NEI, sa jeg!





Og så våknet hun ut av søvnens tykke, myke armer. Hun våknet opp i varmen fra sin egen pust og kjente det ukjente rundt henne stikke henne med iskalde fingre. Hun ga ikke opp, hun reiste seg helt opp og lot fingrene skrape langs leggene. Føttene ble satt på is og som sokker krøp sjokket oppover. Trappen ned var snirklete og mørk og badrommets lys blendet de såre øynene. Søt kaffe hjalp ikke heller, men hun karret seg ut i minusgradene med en altfor tung bag på skuldrene.

Nå sitter hun her i et altfor gult rom, sulten, kvalm og trøtt. Hun vil ikke inse at den såre hosten og den stikkende halsen er et sykdomstegn. Hun enser heller ikke de slappe føttene når hun en gang i blant tar seg turen ut i gangen. Hun går dit oftere enn ellers. Hører de subbete sokkene gli over det glatte gulvet, hører den knirkete døra åpnes og kjenner musklene i armene spenner seg. Ned en hard trapp, rundt en sving, en tung dør til, og så står hun ved doen. Hun kaster ikke opp nå heller, og går dermed opp igjen, inn i det gule rommet og ned ved dataen. Hun ignorer smerten som knar ryggraden hennes og som presser kvalmen opp i halsen. I halsen har en fjær satt seg fast, og hosten kveler henne fra innsiden.

Hun forstår at hun er syk, såpass oppegående er hun. Men hun godtar det ikke. Hun finner de innerste krefter og halter gjennom skoledagen. Varm, kald, svimmel og kvalm. Klokken er ikke engang halv 11, og hun er sulten, men hun er redd for å spise, redd for å skulle kaste opp. Dumme jentunge, du må snart forstå at når du er syk, så blir du hjemme i senga hos mor. Fravær er ikke verdens undergang, dust.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits