Hvorfor jeg liker høst...

Jeg klarer ikke hate noe. Jeg klarer det bare ikke. Hvorvidt det er positivt eller ei, er en annen historie. For i denne historien vil jeg fortelle hvorfor jeg liker høst. Vi har nettopp skrevet en beskrivelse av dette i faget: tekst (morsomt navn)...

Herstår jeg, en kald novemberdag, med skjerfet i et kvelende tak rundt den varme nakken min. Med et raskt blikk på scenarioet foran meg innser jeg at fargeshowet er over. De flammende bladene har for lengst falt ned til en grå bakke, og den engang så kjærlige solen, som strøk halsen min i september har skrudd ned temperaturen. Et ensomt frø i vinden får meg til å undre på når snøkrystallene gjør sitt inntog i vårt litt for stille liv. Det engang så grønne gresset virker stivt og sårbart der det bøyer seg mot jordens indre varme, det minner meg om menneskene som krysser synsfeltet mitt. De også bøyer seg ned, kneler foran den mektige kulden. Jeg lukker øynene halvt igjen og myser mot solen. Den hvite lampen har sluttet å legge svette på pannen, nå fungerer den kun som en varmeovn på avstand. Lukten av ispust borer seg inn i nesen og slipper ut varm frostrøyk, som fordamper og blir iskald igjen.

Hvorfor liker jeg denne årstiden? Med sine kalde klør river den opp lungene, med sine utblåsninger og skyllende regnbyger fjerner den alle farger. Hvorfor er den så sjarmerende? Hva er så vakkert med at alt dør? Jeg åpner øynene igjen og finner svaret rett foran meg. Svaret er lett. Høsten bringer frem det lille, det verdifulle og det usynlige. Man har ikke lenger fargene å hvile blikket på, varmen å sovne i, eller livet å leve med. Man må lete etter sånne små detaljer. Hadde det ikke vært høst hadde jeg antakeligvis ikke lagt merke til det lille, grønne strået som sprenger seg vei gjennom knudrete asfalt. Eller fuglen som krøller seg sammen på de nakne greinene i et forblåst bjørketre. Jeg hadde heller ikke hatt et ønske om å lage en aromatisk te for å varme en sliten kropp. Høsten er en pause. En ryddig, enkel pause der man må lete etter høydepunkter og livstegn. Snart pakkes de inn i sin hvite kåpe, og da er skattejakten over.

Jeg smiler her jeg står og betrakter en virvelvind som danser vals med døde blader. En dans i stillhet. Det er sånne små ting som gleder. Og jeg kjenner at trangen etter den teen frister litt mer. Jeg løsner litt på skjerfet og lar vinden bite seg fast i nakken før jeg blåser vekk frøet i vinden og slentrer min vei hjemover i gatene, akkurat som alle andre.

 

Én kommentar

susga- Susanne Glenna Arntzen

15.nov.2011 kl.11:14

Så fin blogg!

Ha en fin dag:)

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits