Samfunnets egoisme

Jeg har alltid fått høre at "man må gjøre mot andre, sånn som man vil andre skal gjøre mot deg..."

Vel, jeg kan ærlig si at denne livsretningen og verdien ikke eksisterer i dagens samfunn. Mennesket har blitt så altfor egoistisk. De tenker mest på seg selv og sine interesser og sine behov, og det er jo ikke så rart når man tenker på hvor høyt samfunnet har satt "lykke-grensen"... Man må jo være best i alt, se best ut overalt og overgå alle og enhver for å få noe ut av livet. (ifølge samfunnet)

Men ligger det noe i rådet i det hele tatt? Er man snill mot andre, er de snille tilbake? Selvfølgelig er det jo et råd vi lever etter, sånn prinsipielt. Jeg er ikke supervenninne med noen jeg ikke tåler trynet til, det er en selvfølge. Men det er disse smådetaljene og ekstrainnsatsen hos medmennesker jeg savner. Det å ikke forvente noe tilbake, å ikke vente på tilbakemelding eller gaver... Selvfølgen av å få noe tilbake er det jeg føler vi mangler. Hvis jeg forteller menneskene rundt meg hvor flinke de er, hvor fin genseren var eller forteller dem at "alt går bra", så forventer jeg jo noe tilbake? Hvorfor må vi forvente og be? Kan vi ikke bare gi, uten å måtte forevente å få, fordi behovet for "å få" blir dekket frivillig fra motparten. Er det så utrolig vanskelig å si: Fin genser............og er det enda vanskeligere å svare: Takk, din også............?

Jeg bare lurer jeg, fordi jeg er lei av å leve etter rådet, og gidder ikke mer. Det er så altfor slitsomt å gi, uten å få. Jeg prøver å gi, prøver å få noe tilbake, et smil er nok, men neida... Jeg får jo ikke lyst til å gi noe hvis ingen setter pris på det jeg har å gi. Er det ikke nok? Når man liksom har lagt seg på rygg og åpnet for seg for alt, blottet seg, tatt til seg motet og rost en person, som man kanskje atpåttil er sjalu på og alt man får tilbake er et kaldt blikk, da mister man motet. Man mister lysten til å gjøre folks hverdag bedre... Det hjelper jo ikke... Kall meg egoist, men ikke skyld på meg, skyld på samfunnet. Jeg strekker meg stadig oppover, men når aldri "lykke-grensen"...

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits