To love, really love



"Romeo og Julie" av W. Shakespeare, sies å være en av de tristeste stykkene som finnes. Og jeg har sett filmen, fra 1968, og den fra 1996, og skal jeg være helt ærlig er ingen av dem triste. Selvfølgelig er det sørgelig at to mennesker som elsker hverandre dør i en så ung alder. Men de kjente hverandre såvidt, og det er en så overfladisk kjærlighet at jeg nesten blir kvalm. (ikke for å kritisere stykket, som i seg selv er fantastisk (ikke det at jeg har lest hele))... Poenget mitt er at slik "kjærlighet" er mer en forelskelse og en besettelse.

Jeg så nettopp "Finding Neverland," eller deler av den, (jeg har sett den før). Og... jeg vil kalle den kjærligheten mellom moren og barna for ekte kjærlighet. Den kjærligheten man gir en venn, et barn, en mor, en far, den er så mye sterkere. Det er en kjærlighet der man aksepterer og respekterer hverandre, og uansett hvor mye man hater hverandre kan man ikke slutte å elske personen innerst inne. Det å dø sammen med sin kjære i en alder av gudene vet hva, vi kaller det barnealder, er ikke trist, men tåpelig (ikke ta det ille opp)... Hva med det å se sin egen mor dø? Eller sitt barn? Faren? Bestemor, bestefar? Plutselig en dag så flyr den personen du satte høyest sin vei, og det er ikke sikkert du engang fikk vist hvor mye den personen betydde. Kanskje var det kun skjellsord og kjefting frem til siste ånderdrag... Plutselig er de borte... Jeg vil ikke engang tenke på det...

Romeo og Julie traff hverandre nesten nettopp, og plutselig så dør begge to... Wow, så trist........ De første øynene et barn ser er sin egen mors (mer eller mindre). Det er vår mor som former oss, sammen med vår far. Det er de eneste menneskene som alltid vil være der, og som alltid vil elske oss, og som alltiv vil være stolte av oss, (det finnes unntak...). Og jeg... vet ikke helt hva jeg skal si... men en slik kjærlighet en mor eller far kan vise et barn, overgår alt som Romeo og Julie kan fortelle med sin slørete dikting og oppspisende kyssing, for så å dø i sine armer. Det er ekte kjærlighet, og det her er ekte klissete snakk... Haha, huff jeg snufser... Jeg er glad i dere, mamma og pappa <3

Én kommentar

Sandra

03.okt.2011 kl.19:43

Søtt og trist på en gang! Er egentlig enig med deg :) Ikke at min livserfaring er så lang, og ikke er jeg noen filosof heller. Men er utrolig glad i familien min! De er der uansett, ikke sant. Og de ville ikke dødd fordi jeg døde. De vet at jeg aldri ville ønsket det. Men kjærligheten mellom kvinne og mann var (og er) vel mer interessant for det store publikum, og sikkert enklere å uttrykke, enn kjærligheten i en familie.

Hehe x)

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits