Fjerne skrik i dagens mørke lys



Jeg står midt ute på en eng. En døende og vakker eng. Gresset er i ferd med å visne og gulfargen kveler stråene og presser det grønne lenger vekk. En svak bris kiler seg vei gjennom støv, og de resterende blomstene uler i takt. Himmelen er hverken blå eller grå. Den er gjennomsiktig, og små duggdråper har lagt seg til ro på edderkoppenes matrasjoner. Det er stille, fredelig og fantastisk.

Men jeg kan ikke se detaljene, jeg kan ikke kjenne stråene som åler seg langs anklene, og jeg kan ikke høre vindens bølgende melodi. Jeg er blind. Jeg er fanget i en haug av gress, og jeg aner ikke hvilken vei jeg kan gå. På den ene siden eksisterer et ravende, mørkt og dypt stup. På den andre siden ligger havet, et evig og kaldt vann dekket av iskrystaller som venter på å bore seg vei gjennom nakne tær. På den tredje siden eksisterer ilden. En brann så het at den smelter fingrene hvis man skulle røre ved de slikkende flammene. Den fjerde siden er tom. Det er en tom vei. En vei jeg ikke aner hvor går. En vei dekket av sand og grus, som knaser under føttene. En vei som slynger seg innover og utover og ditover, alltid under en solfylt himmel. Et forgylt bilde der fargene er så myke.

Men jeg er blind, og jeg er for redd til å gå. Jeg er redd for å falle, redd for å fryse og redd for å brenne. Jeg er stivnet, midt ute i engen. Et dødt, men allikevel levende sted, og jeg vet jeg ikke kan bli her for alltid. Et fjernt skrik borer seg inn i hodet mitt. Et smertefullt og hylende skrik, som bærer med seg lyden av tusen stikkende nåler. En dryppende kran om natten ligger i bakgrunnen, en negl over krittavlen og en dunkende bass skjærer seg inn i hodet som et papirkutt i lillefingeren... Jeg innser at skriket er mitt eget. Så fjern, allikevel så nært. Glasskår borer seg veien inn gjennom brystet og flis trenger inn gjennom fingrene.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits