Mange er kresne på mat og vann... Jeg er kresen på luft

Jeg klarer ikke puste andre steder enn i naturen. Jeg bare holder meg selv i live alle andre steder.

Det jeg elsker mest på denne jord er naturen. Naturen er den største trøst, den største glede og den største frihet. Ute i moder jord sin hage kan jeg være meg selv, hundre prosent, uten å være redd for noen ting. I naturen kan jeg opphøre å eksistere i mitt eget hode.

De fleste mennesker føler seg små i de stor byer og under de fleste tak. La oss ta et eksempel: Kirken. De fleste kirker er som regel bygd for å undertrykke oss. De vil at vi skal føle oss små, slik at deres posisjon som makthaver øker. Jeg føler meg ikke liten. Jeg føler meg stor. Uendelig stor. Jeg føler at alle kan se meg, alle kan høre meg og at jeg ruger over alle sammen, med alle sammen. Det er noe vi mennesker selv har bygd, med våre egne hender. Naturen, på den andre siden, er noe vi ikke kan overgå. Det er noe vi ikke har bygd selv, men noe som alltid har vært der. 

Jeg trives ikke ute i menneskenes verden. I menneskenes verden er alle observatører. De ser deg og teller alle dine feil som du gjør på din vei. De holder styr på hvor mye du roter deg bort i konversasjoner, de peker ut alle dine negative sider, de skuler gjennom din sjel og spiser deg opp innvendig med sine falske smil og hvite løgner. Det er ikke det at jeg bryr meg om hva andre mener om meg, jeg vet det finnes godhet i alle hjerter og jeg respekterer alle for hvem de er og hva de står for. Men det gnager i sjelen min når jeg møter to øyne, to øyne som skjuler en sjel ganske lik min, samtidig helt ulik. Det skremmer meg å ikke vite hva de er i stand til, og hvor langt de kan gå for å få det som de vil.

Ute i naturen opphører min eksistens. Her er det ingen som ser deg, ingen som hører deg og ingen som bryr seg. Snubler du ute i naturen stormer ikke hånende latter ut gjennom steinene, og stygge blikk gjemmer seg ikke bak trærne. Du blir litt skitten, men naturens armer løfter deg opp og lar deg vandre videre. I naturen er jeg den eneste som observerer. Jeg kan se, høre og ta på det jeg vil. Jeg kan studere, tenke og le så mye jeg vil. Jeg er alene, med meg selv, uten en enesje sjel som kan ense meg. Uten en eneste sjel jeg må ense, vandrer jeg i mine egne fotspor, helt alene.

Jeg føler at jeg er født inn i feil kropp, i feil verden, til feil tid. Jeg gjør deg jeg må. Jeg snakker når jeg blir snakket til, jeg ler når andre ler og jeg gjør slik alle andre gjør. Jeg sover når jeg er trøtt, jeg spiser når jeg er sulten og jeg puster fordi jeg må. Jeg vandrer rundt i en tom kropp, i en boble.

Jeg fant et sitat jeg likte godt: "We never really grow up; we only learn how to act in public." Jeg har ingen planer om å vokse opp, derfor drar sinnet mitt tilbake i tid. Til tiden uten bekymringer. Til tiden da mennesker var tomme skall og pene øyne og myk hud. Til den tiden da min identitet ikke egentlig eksisterte. Ved å søke tilflukt i naturen kommer jeg nærmere denne drømmen, der finnes det ingen offentlighet som krever et flaskt smil som takk for alt. Den krever kun forsiktighet og ro. Den krever kun at jeg ikke skal ødelegge den med mine skitne negler. Og som takk får jeg fred og trøst, uten at et eneste ord blir sagt, uten noe blikk eller smil. Ensomheten er en lengsel som blir slukket under trærnes grønne himmel.

2 kommentarer

silje christina h. t.

04.sep.2011 kl.15:04

w . o . w

Cecus

04.sep.2011 kl.15:07

Haha, wow som i bra eller dårlig?

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits