Å gi slipp på noe man elsker for noe man elsker like høyt.......

Tiden er kommet. Nå må snart shortsen krype innerst inn i kottet og bikinien må bures inne i en gjemt skuff. Snart må trærne gi etter for vekten av tungt løv. De må la dem fly sin vei... Noen vil fly langt og lenge, andre vil falle rett til den kalde bakken. Vinden må vike vekk fra de varme slettene og løfte sitt kalde slør opp fra kista si. Sola må skru ned temperaturen... Jeg lengter etter noe jeg løper vekk fra. Jeg lengter etter mitt forhold til høsten, samtidig som jeg klenger meg til sommerens kjærlighet.

Det er ikke det at jeg ikke liker høsten, for det gjør jeg. Det finnes ikke noe bedre enn å låse seg inne foran en god film, omfavnet av et ullteppe og pakket inn i varme sokker. Å sitte inne i sitt trygge skjul, vekk fra kulden, med en varm kopp søt og kilende kakao... Men jeg klarer ikke slippe taket på sommeren. Jeg ønsker å holde rundt den varme tiden, klenge meg inntill varme klipper og mykt gress.. Kjenne den herlige parfymen av friske blomster og søte jordbær, kjenne den forsiktige hånden gjennom håret... Å gjemme seg i bølgenes armer, å løpe rundt på lette tær og vugges i søvn av sommerfuglenes blafrende vinger. Jeg klarer ikke slippe friheten...

Sommerens tilbaketrukkenhet er det eneste som får meg til å vike unna. Dager med endeløse tårer, flommende over enger og skoger. Alle de tunge skyene, de kalde og unnvikende vindene... Det får meg nesten til å lengte etter den sjenerte høsten... Det forsiktige smilet som solen sender over sine ildfargede trær... De saftige bærene som serveres, det ville bålet i skogens hjørner...

Jeg rives i to.. Hva ønsker jeg? Kan jeg gi slipp på det jeg elsker mest av alt i verden for noe jeg elsker like mye? Er det mulig å elske to ting like mye i det hele tatt? Høsten? Tar du imot meg med åpne armer og friske, lyseblå øyne? Kan jeg slippe blikket ditt sommer? Dine varme, mørkegrønne øyne, så trygge og rolige...

Jeg kan allerede kjenne den isende pusten i nakken.. Med lukkede øyne kjenner jeg den leke med solens siste varmestråler. Et hav av varmt og kaldt... Hadde det enda vært nok tid til å tilbringe høsten på fjellet. De evige fjellenes rop, de endeløse slettene og de himmelhøye toppene. Men neida, jeg er fanget her nede. I de triste gater, hvor asfalt er det eneste som puster. En dødelig og kvelende ånde har asfalten... Hvordan skal jeg overleve her i mørket. Jeg trenger skogen, nå!

2 kommentarer

silje ch.

17.aug.2011 kl.21:37

så sjuukt bra! gleder meg te høsten!^^ men.. har lyst å reise på badeturer :c gleder meg te varm te! men.. har lyst på is :c bra skrivd!

Sandra

17.aug.2011 kl.22:19

Du er så flink til å skrive Cecilia! Man lever seg inn i det på en måte :D

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits