Ikke noe å anbefale, for å si det sånn

Jeg vil ikke anbefale deg å reflektere over hvem du er... For all del, ikke gå inn i ditt eget hode! La døren til ditt ukjente sinn forbli stengt, lås den om du kan og spis nøkkelen. Ikke prøv å titt inn en gang!

For det har seg slik at når du først står i rommet så kan du få en trang til å snu på alt du ser. Du snur og vender på hver eneste stein. Oppdager fantastiske ting, grusomme ting, overraskende ting og ting du kunne ønske du ikke hadde fått vite. Jo mer du snur på disse, jo vanskeligere blir det å skille på de snudde og de usnudde steinene. Etter hvert finner du ut at du ikke er i et rom, du er på en strand. Du er på en øde øy, med hav på alle kanter...

Det er nå du får panikk. Etter å ha vært i din egen lille verden, snudd på alt du ser, sulten på kunnskap om deg selv, tørstet etter å vite, grepet av nysgjerrigheten, etter dette blir du fortært av det. Du forstår at hjernen ikke skal tukles med, du skjønner hvor stor den er og hvor dårlig du kan takle den. Mens du sitter på denne øya tenker du: "Noen finner meg vel?" Du venter og venter. Snur på flere steiner, snur på steiner du har snudd på før. Du oppdager kanskje en ny og spennende stein, en stein som tar oppmerksomheten vekk for en stund. Etter en lengre periode blir du gal, steinene blir tettere og flere, de omringer deg og du vet ikke hva du skal gjøre. Du lever i et komplett kaos der grensen mellom virkelighet og fantasi sakte, men sikkert blir visket ut av havet rundt deg.

Jeg tror jeg gikk inn i dette rommet for ca. 3 år siden. For et halvt år siden befant jeg meg plutselig på stranda. I begynnelsen var det gøy, det var nytt og spennende. Nå er det bare ensomt og forvirrende. Jeg vet ikke hvem jeg er lengre... Jeg husker ikke steinene, de er for mange. Jeg sitter og ser utover havet, venter på at noe eller noen skal komme. Venter på at noe skal skje i horisonten. Noen dager er det solskinn, og jeg sitter og ser på et fargespekter uten like... Andre dager er alt grått av regn, og jeg kan ikke annet enn å lukke øynene. Jeg har ikke noe sted å gjemme meg, steinene er overalt på stranden. Jeg kan bygge meg en båt, men jeg er redd jeg ikke kommer meg noen vei. Jeg kan gå videre inn over øya, men jeg er redd jeg ikke kommer ut igjen.

Jeg er lei av å høre min egen pust om natten når jeg venter på et fjernt lys som aldri kommer. Jeg er lei av å kun se et vidåpent og tomt intet foran nesen min og jeg er lei av å se på steinene rundt meg. Jeg er lei av å kjenne den samme redselen hver dag og lei av den samme vinden hver eneste kveld. Jeg orker ikke den salte lukten av tang og tare. Jeg er sulten på kunnskap, jeg er mett av meg selv. Kommer ingen vei. Venter... Fanget i et bur, i mitt eget hode. Døra ble låst etter at jeg gikk inn i rommet... Nøkkelen er blitt spist... Virkeligheten viskes ut, fantasien og drømmene blandes med minner... Maleriet bader i vann, fargene renner ut over kanten og etterlater en hvit flate, med kun en sort prikk på midten... Jeg er en sort prikk.




2 kommentarer

Sandra

05.mar.2011 kl.18:50

Hvis du noen gang skriver en bok, skal jeg være den første til å lese den!

Cecilia

06.mar.2011 kl.13:49

:D Aww, kanskje jeg skal det ;) En om øya mi kanskje?

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits