A path to the future...

Hei verden.

Jeg er ikke det skarpeste kniven i skuffen. Det hadde vært farlig, siden jeg har en tedens til å skjære meg på kniver. Men det finnes vel grenser? Hvorfor slår man av mobilen før man legger seg? Hvorfor, hjerne? Hvorfor gjorde du noe så dumt? Fint å ha to vekkerklokker sier jeg! Og jeg er heller ikke den rundeste skjeia i skuffen, siden jeg klarte å sette tunga fast på en iskald skjei i går............. "sukk," sier jeg. "SUKK!" Når vi først er inne på bestikk så klarte jeg å stikke meg i låret med en gaffel i dag til morgenen også... Yeah!

Men back to something else. Jeg har ikke noe bilde å legge ut, fordi harddisken min bestemte seg for å streike igjen, eller så er det macen som er vrang og minnekortet til kameraet er hos Siljepusen :3 Men jeg fant et gammelt bilde, som jeg la ut i høst en gang...



Og det vekker minner! Hører på en søt sang nå: "To Ohio" - av et eller annet merkelig navn (:

...Nå fikk jeg skikkelig lyst til å våkne i en annen seng enn min egen. Se ut av vinduet og kjennes solens stråler i ansiktet. Jeg vil sitte ved peisen på hytta, og spise mormors hjemmebakte brød med ferskt jordbærsyltetøy. Så vil jeg dra på meg varme og deilige klær, en god genser og mine "stødige" fjellsko. Etterpå vil jeg gå ut døra og kjenne en frisk fjellvind hilse "god dag". Jeg vil gå, bare gå, uten å tenke på hvor jeg går og hvordan jeg skal komme meg tilbake. Stien skal føre meg på en vidde full av steiner og mose. Innover og bortover på en kronglete og gjengrodd sti vil jeg spasere i mitt eget tempo. Verden er stengt ute og sansene mine konsentrerer seg kun om stien foran meg. Øynene ser kun det vidstrakte landskapet av rødt, grønt, gult, grått og blått. Ørene hører kun fuglenes kvitring og mine egne skritt i sand og grus som knirker og knaker. Nesen lukter kun blåbær og lyng og jeg kan kun kjenne vindens lette fingre over huden min og solens smil på ryggen. Det er alt. Hjernen er tåkelagt, fortsatt i søvn. Det er kun kroppen som beveger seg, og i en retning. Fremover. Hvorfor kan ikke livet være som en tur på stien til ukjente fjelltopper?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits