Å vente på døden

Vi skulle på campingtur, familien min og jeg. Ikke noen kort tur, vi skulle visst være borte i all evighet. Vi måtte finne ut hvor vi skulle bo i campingvognen. En grå og glatt vogn med enten smale og høye rom, eller lave og brede. Vi skulle pakke bagene våre. Tannbørste, kam, sko, genser, sokker osv. Bare helt vanlige ting, det samme man tar med til en vanlig tur på hytta. Huset ville bli forlatt, for alltid. Det gikk vel ikke opp for meg akkurat da, mens jeg pakket toalettveska inne på badet.

Mamma og pappa var blitt syke. Mentalt syke. Vi skulle ut på en lang reise, få et bedre liv. Komme til paradis, vi skulle dø. Slik som folk i "gamle dager" dro med seg gjenstander i graven, skulle vi dra med oss sekkene våre. Vi skulle svelge en tabelett, legge oss på et teppe i ring, vi skulle dø og komme til himmelen.

Hvorvidt mamma og pappa var helt sinnsyke er vanskelig å si. Jeg klarte ikke å tro på et liv etter døden. Hva skjer etter døden? Jeg tenkte ikke på dette mens jeg ruslet opp på rommet for å finne frem klær. Jeg tenkte ikke på noe. Jeg var livredd. Mamma gikk rundt og fortet seg å pakke, ventet på å dø, med et smil om munnen. Jeg hadde ikke noe smil om munnen.

Da vi la oss ned på teppet spredte panikken seg i hele kroppen. Herregud! Hva i h****** gjør vi? Skal jeg stole på mamma og pappa? Vet de hva de gjør? Er de gale? Hva skjer etter døden? Jeg ville ikke dette, jeg var ikke klar for å dø. Jeg var ung, hadde et langt liv foran meg, på både godt og vondt. Fantes paradis i det hele tatt? Hva gjorde dem så glade? Så overbevisende, samtidig så urovekkende og tvilsomme?

Mamma banket på døren, på tide å stå opp. På tide å glemme alt av mareritt... Det er tre dager siden, og jeg har fortsatt denne ekle følelsen i kroppen av at noe er galt. Jeg er livredd for å dø.

Én kommentar

silje ch.

01.mar.2011 kl.16:09

æææh ._.

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits