Så står man der som en ribbet kylling ._.

Ja for det er slik jeg føler meg akkurat nå...Ribbet helt intill beina... Et nakent spøkelse i skumringen.. Ganske tom... Klar for å bli fylt opp igjen, tror jeg...

For en uke siden flyttet jeg.. Trodde jeg var helt klar for voksenlivet, noe jeg på en måte er også. Trodde at dette ville bli kjempegøy og utrolig lærerikt (: Ikke det at det ikke er det altså, det er bare det at jeg snart er "voksen" ._.

Jeg er i ferd med å rive meg løs fra mitt barndomshjem. o.o Det hjemmet jeg har tatt mine åndedrag i gjennom 17 år ._. Jeg er i ferd med å legge bak meg alt kjent og trygt og kjært.

Jeg beveger meg ut på en ukjent is... Vekk fra den lille dammen dekt av et vakkert speil. Et speil der alt er klart og tydelig. Et speil man kjenner, et speil der man kan se seg selv som et lite barn... Dette speilet er for lite for meg nå... Det er ikke plass til meg og mine tanker... Jeg trenger noe mer...

Jeg er på vei ut mot det åpne havet jeg, og der må jeg lære å svømme... Jeg har lært å krabbe i snøen, å gå på isen, ja til og med løpe på det glatteste partiet... Men det var dammen... Nå må jeg liste meg ut mot havet for så å lære meg å holde pusten. Jeg må lære meg å holde hodet over overflaten, jeg må ikke synke, men fly gjennom bølgene... Det tar tid å lære seg å fly... Men jeg vet at jeg vil få hjelp (: Bare ikke på samme måte som før ._. Og det er dette som skremmer meg...

Jeg er nødt til å gå på skjelvende ben helt alene, det er ingen som vil holde meg i hånden... Men jeg vet de ikke er mer enn en fingerlengde unna... Det er ingen til å holde rundt brystet mitt hvis jeg skulle falle sammen, men jeg vet at de vil skrike i mitt hodet, slikt at jeg vil få kraften til å reise meg igjen... Det er ingen som kan smile til meg slik at tårene forsvinner, men jeg vet alt jeg trenger å gjøre er å lukke øynene for å se smilene...

Det er dette som skremmer meg ._. Denne følelsen av å være naken... Det er det jeg er... Ikke barn, ikke voksen... Ingen erfaringer, ingen tanker og ingen planer... Bare meg og havet... Så får vi bare ta tiden til takke og se hvor bølgene skyller... For så lenge jeg flyter på dem, er jeg trygg...

Farvel mitt barndomshjem, der alt det trygge gjemmer seg i hvert et hjørne, der alle kjente lukter kryper langt veggene og et hvert syn venter. Jeg kommer jo tilbake titt og ofte, tilbake til varme klemmer og gode ord (: Men jeg er på vei ut mot det vide havet... Ribbet som en kylling, uten en trå... Må bare sette i gang å sy, sy en jakke av erfaringer, slik at jeg kan holde meg varm og trygg i kjølige netter (:

 

Men det er skummelt det der med å rive seg løs fra de gode klærne man hadde da man var liten ;)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits