Oppkast

Jeg er sulten, kjempe sulten. Magen roper og skriker og krangler med hjernen. Men hjernen har ikke lyst på mat, den orker ikke tanken på mat. Ikke vet jeg hvorfor, det bare er sånn. Helt plutselig, så har den dumme hjernen satt en stopper for inntaket av næring. Den har stengt igjen leppene, slik at ingenting annet enn luft kommer inn. Og den har satt en slags varsel i hele kroppen om at hvis mat nærmer seg, så får den vær så god se å bare reise ut og hjem igjen. For i denne skrøpelige kroppen kommer ingeting inn.

Det gjør vondt å være sulten. Magen er som et lite barn som skriker og vræler uten at moren vet hva hun kan gjøre for å få en stopp. Nattesøvnen blir også forstyrret. Heldigvis er hjernen min litt smart, og en gang iblant kan det lukke opp, slik at kroppen kan klare å stå oppreist. Men det er ikke nok. Kroppen trenger mer, hjernen vet det, den blir plaget den også. Den er slapp og trøtt og dunker. Den vil ut. Vekk fra alt! Men den vet at det ikke går. Hjernen min er fornuftig, og klarer å presse på med noe mat, maten sniker seg forbi oppkastalarmen, men bare så vidt.

Æsj, jeg liker ikke denne følelsen. Jeg har aldri opplevd det før heller. Hvorfor nå? Jeg kan ligge dausjuk i senga med feber og hoste, men jeg klarer da å få i meg næring. Ja, jeg er syk nå også, men ikke på langt nær dausjuk. Magesekken har klart å flette seg til en stor knute, skrapet og tom. Den vet ikke hva den skal gjøre, den er ikke vant til å være så tom.

En liten bit? Nei, det fungerer ikke. Hjernen orker ikke engang se på maten, lukte maten, tenke på maten. Hva er galt med hjernen? Kan noen fortelle meg hva den tenker?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits