Feberfantasier ._. telling a story

Nå var det nok! Det var ikke jeg som sa det, det var kroppen min. Nok! Den skrek nå, men føttene  fortsatte å subbe motvillig bortover, bare fordi hjernen ba de om det. Øynene skled igjen og armene hang slapt langs sidene. "Det er nok," det kom kun frem som et lite gisp. En lav og hes hvisken. En smertefull lyd. Men hjernen klarte ikke å stoppe. Den ville ikke stoppe. Den ville ikke snu og se seg tilbake. Den klarte det ikke. Men kroppen min klarte heller ikke mer. Den var knust, innvendig. Alt var rast sammen.

Ingen kan se det. Ikke engang jeg. Men jeg vet at noe er annerledes. Denne drømmen fortsetter og fortsetter. Hele tiden det samme. Jeg er alltid sliten, alltid trøtt, alltid borte. Borte? lurer du og skjønner ikke hva jeg mener. Ja, borte vekk, det er jeg. Du ser meg nok, men jeg føler ikke mitt eget nærvær, for jeg er borte. Har alltid vært borte. Kanskje jeg alltid vil være borte. Det vet hverken du eller jeg.

Stopp, vær så snill. Kroppen verker av smerte. Det stikker og prikker i mine ruvete fingertupper, halsen har blåst seg opp og  tettet igjen muligheten til å puste normalt. Bakhodet inneholder småstein, tilsammen bærer de vekten til elefanter, stadig tyngre, drar ned hodet, renner gjennom nakken og ender opp et sted i ryggen. Der samler de seg og graver seg dypere inn. På jakt etter lungene som stadig gisper etter luft. Øynene mine er uttørket, akkurat som min munn. De er for tørre til å kunne fortelle det de egentlig vil fortelle. Munnen er limt fast, ikke et ord kommer ut. Øynene har sluttet å søke, de har falt til ro på et objekt som svever i luften, et objekt ingen kan se. Musklene trekker seg sammen i kramper og beina er visne, men hjernen klager ikke,

Hjernen er opptatt. Opptatt med å ignorere min tilstand, og til å dra meg med videre på veien. For selv om veien virker lang og uklar, så må man fortsatt gå den. Kroppen min ønsker ikke å gå. Den vil legge seg ned, krympe sammen og la alt forsvinne. Den ønsker å finne den stien som åpner opp for noe nytt. Den vil komme vekk fra denne tørre, varme og kvelende dampen, vekk fra røyken og flammene. Fingrene fomler hele tiden etter et dørhåndak som kan åpne opp noe nytt og annerledes, hørselen lytter etter bevegelse og huden lengter etter vindens kjærtegn.

Tenk å kunne åpne den døren som leder inn til kulde. Ikke denne bitende kulden som slikker seg rundt deg og river og sliter, ikke den som kravler inn mellom leppene, får tennene til å klapre og lungene til å vri seg. Nei, denne kulden som drar sine fingre gjennom håret ditt, etterlater et friskt hår som flyr oppover ørene, det er denne jeg lengter etter. Kulden som stryker kinnet ditt og setter et lyserødt spor på hver side av fjeset ditt. Denne kulden som lever sammen med varmen, som skaper en harmoni, og sammen danner de hvite krystaller av klart vann. Krystaller som faller ned som glitter og som blinker i sola. Jeg vil gjerne åpne denne døren nå. For kroppen skriker fortsatt. Den skriker høyt.

Det blir bare varmere og varmere. Og snart må jeg vel kollapse. Jeg kan ikke gå stort lengre, kan jeg? Nå brenner det. Smerten er grusom, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre. Du ser det sikkert ikke. Den eneste merkbare forskjellen er disse mørke posene som har lagt seg under øynene. De sniker seg som regel frem når søvnen er borte. Søvnen har vært borte en stund nå, og det merkes. For med søvnen forsvant energien. Og med energien forsvant alt annet.

Hjernen min. Jeg har alltid hatet hjernen min. Den er altfor... komplisert. Den fortsetter, selv om den vet det er nok. Den fortsetter selv om den vet at alt dette er en drøm. Et ønske, et mareritt. Den vet at dette er feberfantasier. Den vet jo godt at gnomen i stolen ikke er der. Den vet fint at det ikke finnes noen morder i huset som strekker seg etter beina mine i trappen og den vet at jeg er syk. Men den vil ikke snu seg, den vil ikke se sannheten i øynene. Den vil bare fortsette videre på denne uklare veien. Og kroppen  er sjangseløs mot hjernen. Den har ingenting den skulle si. Den må bli med, enten den vil eller ei, fordi munnen er limt fast og øynene har gitt opp å søke etter det som finnes.

 

Én kommentar

VRM - Inspo, interiør & HTML

21.sep.2010 kl.19:47

Sv: Nei, det er ikke alltid like lett å vite... Men med litt erfaring så ser man det;)

Ha en flott tirsdagskveld;);)

Skriv en ny kommentar

Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

18, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

Kategorier

Arkiv

hits