cecusskandal

Gleder meg til snøen forsvinner og man kan løpe rundt i skogen igjen. Uten å komme drassende på innsjøer i skoa.

you are my sunshine, my only sunshine, you make me happy, when skies are grey

Mens den lille vårsolen ennå ligger og vugger i horisonten ser jeg de rosa fjellene ruve under meg. De isblå trærne blandes med skyenes rosa armer og mikser alt til en glatt overflate, der alt flyter over i alt annet, og kun konturene av toppene skiller himmel og jord. Over meg skinner et gjennomsiktig og gulaktig himmelhvelv. Vinden rir kjølig gjennom stiene på sin vante runde for å blåse liv i stillheten. Bakken er naken, flat og trygg. Skoene knaser mot grus der jeg vandrer gjennom min verden. En ukjent verden jeg er konge over. Kronen sitter skjevt, men kaffen i magen forteller meg at det ikke er noe å tenke på; i dag skal du være glad, for du har ingen grunn til å være trist. Konger er ikke triste, fordi de har makten til å gjøre andre glad.

(Så vanvittig kreativt bilde... Æsj, men jeg har ikke noe annet for hånden)

Foran meg: snø. Bak meg: snø. Over meg: snø. Under meg: snø. Rundt meg: snø. Kun snø og ingenting annet. Helt til jeg kommer til jordens ende, der solens lyskaster river verden i to og maler det slitte lerretet med tåke. En grumsete tåke som renner ned i en dal av trær og ender ved foten til tusenmeters fjellet. Glatte fjell som kravler opp himmelveggen, uten å nå toppen. Irriterede fjell som klorer oppover gjennom melkeskyene, som så lett putrer av sted. Skyer som gråter elver, som ender i en stille foss som kantrer utfor et stup og knuses mellom stjernene, langt, langt der nede i den mørke natten.

Lille Petter edderkopp han klatret på min hatt...

Tror jeg må innse at jeg har en tiltrekningskraft på små, "søte" edderkopper... Men tiltrekningkraft på frihet? Neida. Bloody monday is walking the halls...

Og så våknet hun ut av søvnens tykke, myke armer. Hun våknet opp i varmen fra sin egen pust og kjente det ukjente rundt henne stikke henne med iskalde fingre. Hun ga ikke opp, hun reiste seg helt opp og lot fingrene skrape langs leggene. Føttene ble satt på is og som sokker krøp sjokket oppover. Trappen ned var snirklete og mørk og badrommets lys blendet de såre øynene. Søt kaffe hjalp ikke heller, men hun karret seg ut i minusgradene med en altfor tung bag på skuldrene.

Nå sitter hun her i et altfor gult rom, sulten, kvalm og trøtt. Hun vil ikke inse at den såre hosten og den stikkende halsen er et sykdomstegn. Hun enser heller ikke de slappe føttene når hun en gang i blant tar seg turen ut i gangen. Hun går dit oftere enn ellers. Hører de subbete sokkene gli over det glatte gulvet, hører den knirkete døra åpnes og kjenner musklene i armene spenner seg. Ned en hard trapp, rundt en sving, en tung dør til, og så står hun ved doen. Hun kaster ikke opp nå heller, og går dermed opp igjen, inn i det gule rommet og ned ved dataen. Hun ignorer smerten som knar ryggraden hennes og som presser kvalmen opp i halsen. I halsen har en fjær satt seg fast, og hosten kveler henne fra innsiden.

Hun forstår at hun er syk, såpass oppegående er hun. Men hun godtar det ikke. Hun finner de innerste krefter og halter gjennom skoledagen. Varm, kald, svimmel og kvalm. Klokken er ikke engang halv 11, og hun er sulten, men hun er redd for å spise, redd for å skulle kaste opp. Dumme jentunge, du må snart forstå at når du er syk, så blir du hjemme i senga hos mor. Fravær er ikke verdens undergang, dust.

Alt er uklart.

Syv vinder blåser i hodet mitt. En for latskapen og kjedsomheten av å ikke ha noe annet å gjøre enn å spise mat jeg ikke har. To for hovmod og arroganse, en tanke om at jeg ikke er noe menneske, ikke kan gjøre feil og ikke må falle, en tanke som bygger en fargeløs vegg rundt sinnet. Tre for griskheten og ønsket om å eie noe jeg ikke trenger, rikdom, kjærlighet, omsorg, medfølelse? Fire for begjæret etter en annen sjel, å kvitte seg med ensomheten som knuser min skrøpelige kropp. Fem for misunnelsen over andre mennskers falske lykke, en lykke ingen eier. Seks for fråtseri og trøstespising på grunn av en rastløshet som ikke slipper taket, og som holder meg oppe om nettene. Syv for sinne. En panisk følelse der behovet for å skrike og knuse og slå er så høyt at jeg ikke kan bevege meg.  Sju dødelige synder blåser rundt meg, en stillestående storm som venter på å bryte ut.

Først så sitter du der, gretten og surmulen. Munnvikene er slappe og øynene strammer seg. Jævlig trøtt og muggen er du. Slapp som et vått håndkle ligger du henslengt i stolen som en pose råtne poteter. Tankene er sorte, mørke og uten mening. De er ikke der. Du er tørst og sulten og alt du vil er å gå hjem for å sove vekk dagen.

Så, helt ut av det blå, våkner en gnist i deg og brer seg utover. Du nærmest flyr av lykke, og alle organene forvandles til blomster i solskinn. Øynene åpnes for fullt og en sommerbris flyr gjennom gluggene. Huden friskes opp, håret blir litt mer elektrisk og hele kroppen dirrer. Rastløs, lykkelig og glad. En varm følelse. Du smiler for deg selv, fornøyd. Dirrende, rennende olje i blodårene. Energi, fart. Noen slo visst på strømbryteren?

Og så er du potetsekken igjen. Ingenting hendte, ingenting skjedde. Du hverken så, hørte eller luktet noe. Ingen kom, ingen gikk. Lyset slukkes, øynene settes på gløtt og munnvikene faller ned i kurver.

Jeg bare lurer, kroppen, hva går det av deg? Du forvirrer meg...

Jeg liker ikke snø. Den er kald, våt og etter en stund ser den ikke ut. Men på den andre siden, så er den så vakker, så myk, så frisk. Så glitrende i måneskinn, som smykker......

Har jeg noen hemmeligheter i livsvesken min? Hvis jeg drar opp glidelåsen og titter oppi  livshistorien min, finner jeg da noe interessant? Jeg som sitter inne hele dagen i frustrasjon, for sjenert til å gå ut, for desperat til å sitte inne. Jeg som er så sjenert at jeg ikke klarer å snakke med noen, aller minst se dem i øynene. For sjenert til å ta kontakt, for ensom til å være alene. Har jeg hemmeligheter? Har ikke alle? Spørsmålet er om jeg skal avsløre noen, på nettet, for alle. En dum ide, og en god ide. Hvorfor ikke? De skader jo ingen. Oppmerksomhetshorer er vi vel alle til tider... Og jeg som aldri kommer ut for å fortelle dem, kan vel ikke annet enn å rable dem ned, så får den som interesserer seg bestemme hva den vil med det. Det er kun ord.

Det er ingen nyhet at bestevennen min ikke eksisterer. En fiktiv figur fra mitt eget hode. Så på den måten er ikke det noen hemmelighet. Det som derimot er ganske så pinlig å dra frem, men som heller ikke betyr så mye, er hvordan jeg tilbringer tiden sammen med denne fantasikarakteren fra "surreland". Jeg sitter ikke rett opp og ned og driver samtaler i hodet mitt med en stemme som ikke er der, neida, han har et ansikt. Vi pleier å danse sammen, vi lager mat sammen, vi synger sammen. Og når jeg kommer hjem til kald kjeller som lukter mat og stein, er han der som en hund som har savnet eieren etter en lang dag på skolen.

Nok om han. Har jeg andre hemmeligheter. Ting jeg ikke er klar over selv... Jeg er motsetninger. Glad og trist, fornøyd og ufornøyd. Er det noe interessant? Nei, ikke egentlig. Jeg er paranoid og henger et teppe over gardinene for å forsikre meg om at ingen kan titte inn, og jeg har ikke åpnet døra til det tomme rommet på et halv år, i frykt for å slippe ut demoner. Jeg pleier å vri sakte rundt på hodet og himle med øynene for meg selv når jeg kjeder meg. Jeg danser for meg selv, stille rundt, av rastløshet, og later som om alle jeg noen gang har kjent og sett kan se meg lyse opp som en svane. Jeg later som om vinteren er en person, en iskald person, og når vinden blåser på det sterkeste, later jeg som om han er sint og biter og sparker. For å holde motivasjonen min oppe når jeg trener (som er sjeldent) later jeg som om jeg er en kriger på vei over de sju hav, løpende, raskt og elegant... Og det er alt annet enn elegant. Jeg later mye som... Jeg later som om jeg er alt annet enn den jeg er...

Men samma det.

Dagdrømming er litt fascinerende. Her går man rundt i en virkelighet, som egentlig kun er oppspinn. Din egen verden er din og ingen andre vet hvordan den er. Allikevel snakker vi om realiteten. Jeg tror ikke den finnes jeg. For hvordan kan noen bevise en virkelighet hvis kun en person har opplevd akkurat den, og en annen har opplevd en annen? Jeg, for min del, vandrer rundt i en merkelig verden der ingenting er slik andre påstår det er.

Blæh... Så svømmer jeg på ville melkeskyer og observerer de tusen glassbitene som hamrer over jorda. Men så regner det jo ikke... Så hviler jeg i jordens mørke hulrom, sittende fast i en klemmende, klam hånd. Så reiser jeg meg opp i et tomrom uten vegger og gulv, bare en eneste hvit haug av iskaldt hav.

Nå går ikke jeg ut og gjør slikt jeg hater andre gjør, og forteller at jeg har vært modell og blitt fotografert. For det har jeg ikke. Jeg har stått rett opp og ned og laget grimaser, mens noen har trykket på en knapp på et kamera. Og så er bildene manipulert i redigeringsprogrammer, før det endte opp her. That's it. Men gøy er det!

O jul med dine glede... Nei, vent.. Jula er jo over... Søren klype, det er jo skole nå.

Hehehe... Har en trang til å blable i vei som et esel, men iiiihaaaaaaaa... Greit. Hodet. mitt. gir. ingen. mening.

Meeen det går fint forde. Av en eller annen grunn driter jeg litt i skolen, og lekser og alt annet som foregår. Men så gjør jeg egentlig ikke det heller. Jeg burde gjøre lekser. Alle leksene. Særemnet burde vært ferdig, jeg burde vært forberedt til fremføring i morgen om liberalisme, jeg burde ha skrevet ferdig intervjuet i norsk, reportasjen i tekst burde vært ferdig og jeg burde analysere NRKs radioprofiler: p1, p2 og p3, samt skrevet et manus til radiotrailer. I tillegg burde storyboardet til kortfilmen være ferdig, samt musikken til filmen og jeg burde ha lest til quizen i mk... Meeen, alt jeg sitter å tenke på er sjokolad og ullsokk. Og alt jeg sitter og gjør er å klage over alle leksene som en liten, bortskjemt drittunge, uten å gjøre noen av dem. Logic... Yeahda! Vinteren er en mørk tid full av hvit snø. Makes sense? Nope. Ikke hodet mitt heller. Koko, skal bare slå det inn i en vegg, men det gjør jeg ikke fordi jeg er sulten på te!

Trixie prøver å smile... Sjarmerende

Man får ikke mer julestemning enn den man lager selv. Og jeg har laget meg en stor og god porsjon. Juletrejakt, småkaker og snø! Kjeledress og kakao... Første timen av  "Fanny och Alexander" er fremdeles en favoritt. Vakreste scenene jeg har sett.

"Kjole med slep, men ingen prinsesse"

"Silent night, holy night"

"Falalalalalalalala"

"Du grønne glitrende tre, god dag"

"Santa Claus is coming to town"

"Hey, that kid wants to get on the train"

"Seeing is believing, but sometimes the most real things in the world are the things we can't see"

"Last Christmas I gave you my heart"

"Snøen dalte lett og fint"

"Bjelleklang, bjelleklang, over skog og hei"

"Onkel, kan ikke du vise meg julestjernernen"

"From all of us, to all of you, a very merry Christmas"

Gløgg,

de syv slag,

lukten av appelsin

og nellik,

marsipan,

snøfiller,

granbar,

skjerf og votter,

glitrende stjerner,

måneskinn,

bjelleklang,

englekor,

ski,

bål,

kjerringøl,

risgrøt,

mandler,

nøtter,

ribbe,

juleskinke,

sylte,

rødt, grønt,

blått, sølv,

gulv,

glitter,

riskrem,

brun saus,

poteter,

rødbetsalat,

ullsokker,

peis,

julestrømpe,

gavepapir,

rosetter,

saks,

teip,

dorullnisse,

lilla,

slep, slør,

nisser,

stearinlys,

julesang,

julefilm,

barnetv,

lue,

røde kinn,

latter,

klem,

hilsner,

glede,

gaver,

pepperkakehus,

klokkeklang,

julekule,

reinsdyr,

slede,

fakler,

kjole,

dress,

sløyfer,

julenek,

"hohoho",

misteltein,

bestikk,

våkne netter,

kakao,

fløte,

juleønske,

frostrøyk,

pledd,

snømann,

flosshatt,

prinsesser og

prinser,

konger og dronninger,

mus,

dukkehus,

julestjerne,

disney,

...

kakemons blir feit

... ser det ikke ut i dag. I dag er alt trist.

R.i.p :c

Det må være første gang på århundrer at jeg faktisk ønsker minusgradene velkommen. Hårete legger, store skjerf og kalendergaver... Ok, kanskje ikke hårete legger, det er litt for  sexy............... Sjokolade :D

Gjett hva jeg glemte... Og gjett hvem som er trøtt...

Når jeg lukker øynene tenker jeg... At jeg burde lese til historieprøva... Nei, vent. Jeg prøver igjen. Når jeg lukker øynene ser jeg for meg en lang, humplete vei. Den er belagt med tørr, sprukken og varm asfalt som ryker. Så ser jeg for meg en sol, blendene hvit. Varm og god. Jeg ser for meg en rusten bil, kofferter, telt og bål... Så endrer jeg positur her jeg sitter og skriver på gulvet, og får krampe i foten. Au.. Prøver en gang til. Skrubbsår på knær. Og plaster som dekker det. Latter og tårer... Jeg kjenner lukten av søte makrjordbær og bringebær. Plukket fra krattet borti åsen. Jeg ser for meg en gitar og tusen stjerner...

Så ser jeg for meg havet. Bølgende, rusende og uendelig stort og ukjent. Jeg ser måker som skriker, trær som knekker og regn som spruter på et slitent bilvindu. Så ser jeg et karnival i natten. Tusenvis av lysende lamper i alle farger. Skrik og skrål og høy musikk.. Spinnende svimmelhet. Snirklete bokstaver på en vegg... Småkaker i et vindu, sandwich med tannpirker på fat... Badekar med roseblader i, regnskur, snubling. Teaterforestilling og klappende hender. Smil, øyne, piano, blåbær, blå tunge, mer smil. Et slott av laken og puter, en grotte, stearinlys og lukten av kakao med sjokoladebart.

Min plan var å blogge i går, men det fikk jeg ikke lov til av mr. Internett... Så da blogger jeg i dag om i går... For i går var en herlig dag! Å starte skoledagen klokka ni, for å analysere verdens "søteste" novelle, og så være ferdig klokka 12, var ikke akkurat noe å klage på. For så å shoppe fór med Sandrus og Morty og deretter råne inn til Skien... Jeg vil heller ikke klage på den fantastiske middagen på Peppes, som endte i grusom magesmerte etter for mye latter i maten. Folk må jo trodd vi gikk på noe....... Det var ikke så dumt å se på kino heller, selv om jeg har varierte meninger om "Breaking dawn - part 1"... Og å studere historie før kinoen, både på Herkules og på kinoen, var jo temmelig interessant... Å kjøre Morty hjem var også koselig, og den lille villturen på e18, med to blondiner uten retningssans var jo bare herlig <3

Det er litt morsomt når man ser sånne små glimt av elektriske gnister som flyr foran synsfeltet... Ligner litt på mønsteret til denne søte inntrengeren... Glitter og stas... Vet ikke hvorfor man ser de. Noen ide?

Vil du nynne meg en ukjent melodi i øret mens jeg sover på svaberget i en varmende kjole, mens solen titter ned på oss? Vil du danse en vals med meg i den isende vinterstormen, en stiv dans med frosne hender? Vil du kidnappe meg og føre meg inn i lyset, det lyset ingen andre enn du ser på? Vekk, bort, lang avgårde fra alt og alle. Jeg, du, himmelen, jorda, trærne, sola, månen, stjernene og veien. Hetebølger, kuldetokter. Bakker, stup, sletter... Frihet... Vil du holde hånden min og balansere med meg på de hvite linjene langs veien sammen?

En sakte, vuggende, dryppende rytme av lyden til ingenting. Et fargespekter som eksploderer foran øyene ved synet av ingenting. Den aromatiske lukten av krydder og snøfrost i et rom fyllt med ingenting. Ingenting er en illusjon, en illusjon er ingenting. Det er alt...

Jeg nevnte en gang i et tidligere innlegg: "a wild heart can't be broken," og mente at et slikt hjerte måtte være et fritt hjerte... Jeg lette etter et slikt hjerte, ønsket å besitte ett selv. Jeg ville ha et vilt hjerte, et som ikke knuses... Et som er fritt

Men jeg glemte å lete på det viktigste stedet, nemlig i meg selv. Jeg eier faktisk et slikt hjerte. Et utemmet og vilt hjerte... Problemet er at hjerte er fanget. Buret inne lik en fri fugl, fastlenket og undertrykt av samfunnets strenge moral. Man kan aldri temme et hjerte, det vil alltid lengte etter en frihet som overgår alt. Jeg vil vise dem, jeg skal bryte meg fri... En gang skal de få se hva mitt hjerte er i stand til.

Noen ganger... Noen ganger får jeg lyst til å ta et glass ut av skapet. Et rent, symmetrisk og gjennomsiktig glass... Jeg vil holde det mellom mine sårbare, tynne fingre, og klemme. Klemme hardt. Jeg vil kjenne hvordan knoklene presser gjennom huden og hvordan musklene stivner til is. Så vil jeg knuse glasset. Jeg vil overføre min aggresive energi til glasset og splintre det i tusen biter. Disse tusen bitene skal bore seg inn i huden, og de skal strøs utover på gulvet. En jevn rytme i form av en bølge med klingende toner. Så vil jeg puste ut, og forbli rolig. La et smil streife leppene... Noen ganger...

Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor skal det være så vanskelig å leve ut slike simple drømmer? Jeg har en drøm. En stor drøm. Den største av dem alle. Og det er å fange fisk med mine bare hender.

Jeg vil stå i støvler opp til knærne, i en brusende og sint elv med iskaldt og hardt vann som skyter langs leggene mine og biter armene mine. Der vil jeg stå, midt i brølet, med en brennende sol over meg og en brutal vind som streifer over min glohete panne og omgjør svettedråpene til is. Jeg vil hoste og harke og slite med blodige hender fulle av små kutt. Klærne skal bli gjennomvåte og få kroppen min til å skjelve. Og så, like før jeg gir opp, skal jeg få se fisken i hendene mine. En stor, saftig ørret. Og så skal jeg rive av hodet på den, nei, jeg skal bite det av, kave meg opp av elva og le høyt... Senere vil jeg sitte i varme ullklær, som klør noe helt febrilsk, utenfor hytta mi og se på stjernene. Jeg vil se hvordan himmelen sluker flammene fra mitt bål som sakte og omsorgsfullt steker ørretene min. Og så skal jeg og hunden min ule mot månen, før vi deler et, om enn lite, men herlig måltid.

Det høres kanskje romantisk og vilt ut, men slik ser ikke jeg på det. Det er grusomt, dyrisk og ekkelt. Det er et slit. Det er en oppgave som krever noe av meg, i flere timer. Det krever "blod, svette og tårer," som man så vakkert beskriver det. Det krever fokusering på et lite objekt, et lite oppdrag. Men det er ekte. Det er virkelig, og det er nødvendig. Ingenting annet kan forstyrre det. Det er vakkert på sin groteske måte fordi det nettopp er dette: ekte.

Jeg klarer ikke hate noe. Jeg klarer det bare ikke. Hvorvidt det er positivt eller ei, er en annen historie. For i denne historien vil jeg fortelle hvorfor jeg liker høst. Vi har nettopp skrevet en beskrivelse av dette i faget: tekst (morsomt navn)...

Herstår jeg, en kald novemberdag, med skjerfet i et kvelende tak rundt den varme nakken min. Med et raskt blikk på scenarioet foran meg innser jeg at fargeshowet er over. De flammende bladene har for lengst falt ned til en grå bakke, og den engang så kjærlige solen, som strøk halsen min i september har skrudd ned temperaturen. Et ensomt frø i vinden får meg til å undre på når snøkrystallene gjør sitt inntog i vårt litt for stille liv. Det engang så grønne gresset virker stivt og sårbart der det bøyer seg mot jordens indre varme, det minner meg om menneskene som krysser synsfeltet mitt. De også bøyer seg ned, kneler foran den mektige kulden. Jeg lukker øynene halvt igjen og myser mot solen. Den hvite lampen har sluttet å legge svette på pannen, nå fungerer den kun som en varmeovn på avstand. Lukten av ispust borer seg inn i nesen og slipper ut varm frostrøyk, som fordamper og blir iskald igjen.

Hvorfor liker jeg denne årstiden? Med sine kalde klør river den opp lungene, med sine utblåsninger og skyllende regnbyger fjerner den alle farger. Hvorfor er den så sjarmerende? Hva er så vakkert med at alt dør? Jeg åpner øynene igjen og finner svaret rett foran meg. Svaret er lett. Høsten bringer frem det lille, det verdifulle og det usynlige. Man har ikke lenger fargene å hvile blikket på, varmen å sovne i, eller livet å leve med. Man må lete etter sånne små detaljer. Hadde det ikke vært høst hadde jeg antakeligvis ikke lagt merke til det lille, grønne strået som sprenger seg vei gjennom knudrete asfalt. Eller fuglen som krøller seg sammen på de nakne greinene i et forblåst bjørketre. Jeg hadde heller ikke hatt et ønske om å lage en aromatisk te for å varme en sliten kropp. Høsten er en pause. En ryddig, enkel pause der man må lete etter høydepunkter og livstegn. Snart pakkes de inn i sin hvite kåpe, og da er skattejakten over.

Jeg smiler her jeg står og betrakter en virvelvind som danser vals med døde blader. En dans i stillhet. Det er sånne små ting som gleder. Og jeg kjenner at trangen etter den teen frister litt mer. Jeg løsner litt på skjerfet og lar vinden bite seg fast i nakken før jeg blåser vekk frøet i vinden og slentrer min vei hjemover i gatene, akkurat som alle andre.

... mennesker...

Første følelsen jeg fikk da jeg våknet var den etterlengtede, og litt for tidlige, julefølelsen. Det å våkne i en iskald seng, med en luft som er tørr og frisk rundt ansiktet, mens dyna er varm og god... Det er en deilig følelse det. Man svetter ikke, man er bare tørrvarm, hvis man kan si at det er et ord. Uthvilt, våken og frisk. Gleder meg til jul jeg...

Insektene forsvinner snart... Trist å miste sine kjære, vennlige småkryp som kravler rundt i huset...

Norsk. Kåseri. Tekst. Lunsj. Naturfag. Uttrykk. Buss. Downtown. Middagsdate med pappa. Hjem til hybel. Pakke. Si hade til pappa. Levere kåseri. Spise kveldsmat. Høre på musikk. Pusse tenner. Fjerne sminke. Slå av lys. Sove......... Puste

Jeg må virkelig slutte å kjempe mot kulda og heller lære meg å danse med den. Jeg må lære å surfe på disse bølgende iskalde bitt som ruller over meg. Jeg må slappe av og bevege meg med strømmen og late som om sola varmer meg.

Savner gitaren min. Savner å spille noter og melodier på de blanke, bronsefargede stålstrengene. Men jeg kan ikke. For det første så er gitaren min hjemme, og jeg reiser ikke hjem før til fredag. For det andre har jeg mistet evnen til å få frem noe. Tonene henger seg opp, melodiene rakner og alt stopper opp...

Aldri løp barbeint, med føttene fulle av verkende gnagesår på et teppegulv, som føles mer som flis enn teppe, i en kjeller, att og frem, i 30 minutter! ALDRI!!! DET BRENNER! kan noen ringe brannbilen?

Jeg har drømt i bakvendtland i natt. Akkurat nå kommer jeg ikke på hva jeg drømte, men jeg husker at da jeg våknet satt jeg opp og ned i senga og skjønte absolutt ingenting. Jeg var noe rart, gjorde noe helt forferdelig dumt noe og hele verden sto litt på skjeiva. Sånne drømmer er så artige... Litt som et eventyrland.

Bildet på den andre siden er enda mer artig. Jeg er temmelig sikker på at klokka var rundt 9-10 om morgenen og det var sånn ca. 8-10 celsius-grader da dette "mesterverket" ble printet inn på kameraets minnebrikke........... OG jeg sitter da midt i skogen, barbeint og iført en tynn sommerkjole. Og jeg ser ut som et troll... Ah... Straumetrollet på tur. Alene. Med et kamera. Tror hun ser såååå kul ut. Ohyeah! og failer...

Jeg liker sånne dager når lekser er gøy. Når man sitter på gulvet i buddha-stilling i time etter time, og legger knapt merke til at føttene sovner. Å snurpe seg sammen til en ball foran skjermen med altfor store ullsokker som peker i alle retninger og en ullgenser som henger slapt over hele deg som en varm sovepose. Bukser er stress, de ligger på senga. Det er noe med det å kunne sitte uten bukser, en slags frihet ved det å sprade rundt i kun undertøy og en oversized (engelske uttrykk må vel med i ungdommens språk) genser... Man bare sitter der i en forvridd stilling, med halvspiste middagsrester i et hjørne og en tekopp med iskald, aromatisk te står på den andre siden. Bøker, papir, aviser, magasiner og alt ligger strødd i hele rommet, noen med eksponerte sider fulle av kruseduller og farger. Ja, jeg liker de dagene når tiden bli glemt, når hodet verker, men bevisstheten ignorer det. Jeg liker virkelig de dagene der man er så opptatt med sitt oppdrag at man glemmer å spise. Der kroppen blir ubetydelig og øynene, ørene og hjernen fokuserer strengt på det den skal gjøre.

Men over til noe annet, som har sammenheng med det over: Jeg er en romantisk person... Ikke en sånn person som er opptatt av kjærlighet og klissete middager foran peisen med stearinlys og roser. Nei, jeg er en romantisk person som lengter etter noe bedre. Som lengter etter frihet, og det å slappe av. Vi har nettopp hatt uttrykkshistorie i mediekommunikasjon-timene. Et fag jeg elsker. Et fag som gir meg inspirasjon og kunnskap. Som får det til å boble i hjertet, kile i magen og krible i hjernen. I dag har vi hatt om romantikken. En fantastisk epoke, som alle andre. Tiden og livet er fantastisk, hvis vi bare vil.

Det er rart det, hvordan vi mennesker følger linjer. Lagt merke til det noen gang? Selv om gressplenen er helt åpen, med nedklippet gress og tørr overflate, så går vi ofte rundt. Vi følger dette mønsteret som vi har laget. Grus, asfalt og sand, det er der vi går. Vi går omveier og snurrer oss rundt mellom diagonaler og sirkler. Litt morsomt egentlig.