Tømme hodet...

  • 06.06.2012 kl.16:13 i Blogg

Skjønner ikke hvorfor jeg har blogg, jeg blogger jo aldri... Men nå har jeg tid, og egentlig ikke så mye annet fornuftig å gjøre enn å reflektere rundt ting som surrer oppi mitt merkelige hode.

Gull og grønne skoger. Sistnevnte er alltid i tankene. Det er noe med det å gjemme seg vekk i en skog. Bli kvitt falmede byggverk av mur som ikke kan råtne vekk. Bli kvitt den skjærende lyden av biler. Bli kvitt eksosen som kveler lungene. Å kunne tusle hvor jeg enn vil, uten noe system, vei eller regler som viser deg veien. Å kunne høre fuglekvitter og vindsus. Å kunne puste fritt og enkelt. Å kunne gå i en evighet, uten mål og mening, under tette bartrær, fanget i en fortryllende labyrint. 

Men uansett hvor deilig det er å gå i skogen i en solnedgang, å kjenne solstrålene kjærtegne ansiktet mellom greinene. Uansett hvor behagelig mosen føles under håndflaten, og hvor mykt barnålene gir etter for skosålen. Uansett hvor vakre stedene som eventyrene måtte bære meg til er, så er det en ting skogen gir meg mer enn noe annet. Stillhet. Et pusterom. Jeg blir kvitt disse stirrende blikkene til ukjente folk som dømmer meg. For vi mennesker dømmer, vi leter etter skavanker hos andre for å få bedre selvtillitt. Vi sier det ikke høyt, vi gjemmer det. Men jeg ser det på dem. Her snubler jeg bortover et fortau, åpen og sårbar for alle sammen. Alle kan se, alle kan le og alle kan hviske små ord om hvor tåpelig jeg sjangler over veien. Det er ikke det at alle gjør det, men de kan. Jeg føler meg stor og klumpete. I skogen på den andre siden er jeg ubetydelig liten. Jeg eksisterer ikke. Jeg forsvinner inn i et samfunn der en annen livsform regjerer. Trær omringer meg som stolte soldater og gjemmer meg. De enser meg ikke, de dømmer meg ikke, jeg vet ikke engang om de kan registrere mitt nærvær. Jeg er alene, med meg selv, og tankene forsvinner. En etter en forsvinner de, jo dypere jeg kommer inn i skogen. Og når jeg ikke lenger vet hvor jeg er, er jeg fri. En ufattelig stillhet brer seg om hodet og tømmer det. Helt fri, fra meg selv. Et lite individ, trygg, gjemt bort. Her kan jeg utforske og vandre hvor jeg vil, uten noe som forstyrrer. Her kan jeg bli mer dyr enn menneske, og stole på at instinktet finner veien hjem. Ikke det at jeg hadde hatt noe imot å bli værende der, i det ukjente. La skjelettet smelte sammen med steinhellene og røttene. Det er bare det at jeg vil leve litt til, akkurat nå, så jeg får sett mer. Kanskje en dag i fremtiden vil jeg forsvinne helt?

Summerspringwinterautumn

  • 13.03.2012 kl.10:14 i Blogg



Gleder meg til snøen forsvinner og man kan løpe rundt i skogen igjen. Uten å komme drassende på innsjøer i skoa.

Love

  • 09.03.2012 kl.12:06 i Blogg

you are my sunshine, my only sunshine, you make me happy, when skies are grey

Å glede en annen... er å glede seg selv

  • 29.02.2012 kl.10:08 i Blogg

Mens den lille vårsolen ennå ligger og vugger i horisonten ser jeg de rosa fjellene ruve under meg. De isblå trærne blandes med skyenes rosa armer og mikser alt til en glatt overflate, der alt flyter over i alt annet, og kun konturene av toppene skiller himmel og jord. Over meg skinner et gjennomsiktig og gulaktig himmelhvelv. Vinden rir kjølig gjennom stiene på sin vante runde for å blåse liv i stillheten. Bakken er naken, flat og trygg. Skoene knaser mot grus der jeg vandrer gjennom min verden. En ukjent verden jeg er konge over. Kronen sitter skjevt, men kaffen i magen forteller meg at det ikke er noe å tenke på; i dag skal du være glad, for du har ingen grunn til å være trist. Konger er ikke triste, fordi de har makten til å gjøre andre glad.

 

For lite søvn. For lite frihet. For mye bystøy. For mye homo sapiens sapiens

  • 27.02.2012 kl.09:54 i Blogg


(Så vanvittig kreativt bilde... Æsj, men jeg har ikke noe annet for hånden)

Foran meg: snø. Bak meg: snø. Over meg: snø. Under meg: snø. Rundt meg: snø. Kun snø og ingenting annet. Helt til jeg kommer til jordens ende, der solens lyskaster river verden i to og maler det slitte lerretet med tåke. En grumsete tåke som renner ned i en dal av trær og ender ved foten til tusenmetersfjellet. Glatte fjell som kravler opp himmelveggen, uten å nå toppen. Irriterte fjell som klorer oppover gjennom melkeskyene, som så lett putrer av sted. Skyer som gråter elver, som ender i en stille foss som kantrer utfor et stup og knuses mellom stjernene, langt, langt der nede i den mørke natten.

 

Sunday, Monday, Tuesday?

  • 27.02.2012 kl.08:47 i Blogg

Lille Petter edderkopp han klatret på min hatt...

Tror jeg må innse at jeg har en tiltrekningskraft på små, "søte" edderkopper... Men tiltrekningkraft på frihet? Neida. Bloody monday is walking the halls...

Nei, nei, jeg nekter plent! NEI, sa jeg!

  • 13.02.2012 kl.10:16 i Blogg





Og så våknet hun ut av søvnens tykke, myke armer. Hun våknet opp i varmen fra sin egen pust og kjente det ukjente rundt henne stikke henne med iskalde fingre. Hun ga ikke opp, hun reiste seg helt opp og lot fingrene skrape langs leggene. Føttene ble satt på is og som sokker krøp sjokket oppover. Trappen ned var snirklete og mørk og badrommets lys blendet de såre øynene. Søt kaffe hjalp ikke heller, men hun karret seg ut i minusgradene med en altfor tung bag på skuldrene.

Nå sitter hun her i et altfor gult rom, sulten, kvalm og trøtt. Hun vil ikke inse at den såre hosten og den stikkende halsen er et sykdomstegn. Hun enser heller ikke de slappe føttene når hun en gang i blant tar seg turen ut i gangen. Hun går dit oftere enn ellers. Hører de subbete sokkene gli over det glatte gulvet, hører den knirkete døra åpnes og kjenner musklene i armene spenner seg. Ned en hard trapp, rundt en sving, en tung dør til, og så står hun ved doen. Hun kaster ikke opp nå heller, og går dermed opp igjen, inn i det gule rommet og ned ved dataen. Hun ignorer smerten som knar ryggraden hennes og som presser kvalmen opp i halsen. I halsen har en fjær satt seg fast, og hosten kveler henne fra innsiden.

Hun forstår at hun er syk, såpass oppegående er hun. Men hun godtar det ikke. Hun finner de innerste krefter og halter gjennom skoledagen. Varm, kald, svimmel og kvalm. Klokken er ikke engang halv 11, og hun er sulten, men hun er redd for å spise, redd for å skulle kaste opp. Dumme jentunge, du må snart forstå at når du er syk, så blir du hjemme i senga hos mor. Fravær er ikke verdens undergang, dust.

Too much waves

  • 02.02.2012 kl.19:47 i Blogg



Alt er uklart.

Helvete?

  • 01.02.2012 kl.21:31 i Blogg



Syv vinder blåser i hodet mitt. En for latskapen og kjedsomheten av å ikke ha noe annet å gjøre enn å spise mat jeg ikke har. To for hovmod og arroganse, en tanke om at jeg ikke er noe menneske, ikke kan gjøre feil og ikke må falle, en tanke som bygger en fargeløs vegg rundt sinnet. Tre for griskheten og ønsket om å eie noe jeg ikke trenger, rikdom, kjærlighet, omsorg, medfølelse? Fire for begjæret etter en annen sjel, å kvitte seg med ensomheten som knuser min skrøpelige kropp. Fem for misunnelsen over andre mennskers falske lykke, en lykke ingen eier. Seks for fråtseri og trøstespising på grunn av en rastløshet som ikke slipper taket, og som holder meg oppe om nettene. Syv for sinne. En panisk følelse der behovet for å skrike og knuse og slå er så høyt at jeg ikke kan bevege meg.  Sju dødelige synder blåser rundt meg, en stillestående storm som venter på å bryte ut.

Hva er galt med deg?

  • 25.01.2012 kl.21:10 i Blogg



Først så sitter du der, gretten og surmulen. Munnvikene er slappe og øynene strammer seg. Jævlig trøtt og muggen er du. Slapp som et vått håndkle ligger du henslengt i stolen som en pose råtne poteter. Tankene er sorte, mørke og uten mening. De er ikke der. Du er tørst og sulten og alt du vil er å gå hjem for å sove vekk dagen.

Så, helt ut av det blå, våkner en gnist i deg og brer seg utover. Du nærmest flyr av lykke, og alle organene forvandles til blomster i solskinn. Øynene åpnes for fullt og en sommerbris flyr gjennom gluggene. Huden friskes opp, håret blir litt mer elektrisk og hele kroppen dirrer. Rastløs, lykkelig og glad. En varm følelse. Du smiler for deg selv, fornøyd. Dirrende, rennende olje i blodårene. Energi, fart. Noen slo visst på strømbryteren?

Og så er du potetsekken igjen. Ingenting hendte, ingenting skjedde. Du hverken så, hørte eller luktet noe. Ingen kom, ingen gikk. Lyset slukkes, øynene settes på gløtt og munnvikene faller ned i kurver.

Jeg bare lurer, kroppen, hva går det av deg? Du forvirrer meg...

Snø og glitter

  • 21.01.2012 kl.14:43 i Blogg

Jeg liker ikke snø. Den er kald, våt og etter en stund ser den ikke ut. Men på den andre siden, så er den så vakker, så myk, så frisk. Så glitrende i måneskinn, som smykker......

Daydreams

Dagdrømming er litt fascinerende. Her går man rundt i en virkelighet, som egentlig kun er oppspinn. Din egen verden er din og ingen andre vet hvordan den er. Allikevel snakker vi om realiteten. Jeg tror ikke den finnes jeg. For hvordan kan noen bevise en virkelighet hvis kun en person har opplevd akkurat den, og en annen har opplevd en annen? Jeg, for min del, vandrer rundt i en merkelig verden der ingenting er slik andre påstår det er.

Inside; blood



Blæh... Så svømmer jeg på ville melkeskyer og observerer de tusen glassbitene som hamrer over jorda. Men så regner det jo ikke... Så hviler jeg i jordens mørke hulrom, sittende fast i en klemmende, klam hånd. Så reiser jeg meg opp i et tomrom uten vegger og gulv, bare en eneste hvit haug av iskaldt hav.

Fotoshoot... på en måte



Nå går ikke jeg ut og gjør slikt jeg hater andre gjør, og forteller at jeg har vært modell og blitt fotografert. For det har jeg ikke. Jeg har stått rett opp og ned og laget grimaser, mens noen har trykket på en knapp på et kamera. Og så er bildene manipulert i redigeringsprogrammer, før det endte opp her. That's it. Men gøy er det!

Fuck-this-shit-mode = ON

O jul med dine glede... Nei, vent.. Jula er jo over... Søren klype, det er jo skole nå.

Hehehe... Har en trang til å blable i vei som et esel, men iiiihaaaaaaaa... Greit. Hodet. mitt. gir. ingen. mening.

Meeen det går fint forde. Av en eller annen grunn driter jeg litt i skolen, og lekser og alt annet som foregår. Men så gjør jeg egentlig ikke det heller. Jeg burde gjøre lekser. Alle leksene. Særemnet burde vært ferdig, jeg burde vært forberedt til fremføring i morgen om liberalisme, jeg burde ha skrevet ferdig intervjuet i norsk, reportasjen i tekst burde vært ferdig og jeg burde analysere NRKs radioprofiler: p1, p2 og p3, samt skrevet et manus til radiotrailer. I tillegg burde storyboardet til kortfilmen være ferdig, samt musikken til filmen og jeg burde ha lest til quizen i mk... Meeen, alt jeg sitter å tenke på er sjokolad og ullsokk. Og alt jeg sitter og gjør er å klage over alle leksene som en liten, bortskjemt drittunge, uten å gjøre noen av dem. Logic... Yeahda! Vinteren er en mørk tid full av hvit snø. Makes sense? Nope. Ikke hodet mitt heller. Koko, skal bare slå det inn i en vegg, men det gjør jeg ikke fordi jeg er sulten på te!




Heihei, hunden.

  • 20.12.2011 kl.10:32 i Blogg



Trixie prøver å smile... Sjarmerende

Man får ikke mer julestemning enn den man lager selv. Og jeg har laget meg en stor og god porsjon. Juletrejakt, småkaker og snø! Kjeledress og kakao... Første timen av  "Fanny och Alexander" er fremdeles en favoritt. Vakreste scenene jeg har sett.

Julestemning

  • 19.12.2011 kl.21:16 i Blogg




"Kjole med slep, men ingen prinsesse"

"Silent night, holy night"

"Falalalalalalalala"

"Du grønne glitrende tre, god dag"

"Santa Claus is coming to town"

"Hey, that kid wants to get on the train"

"Seeing is believing, but sometimes the most real things in the world are the things we can't see"

"Last Christmas I gave you my heart"

"Snøen dalte lett og fint"

"Bjelleklang, bjelleklang, over skog og hei"

"Onkel, kan ikke du vise meg julestjernernen"

"From all of us, to all of you, a very merry Christmas"

Gløgg,

de syv slag,

lukten av appelsin

og nellik,

marsipan,

snøfiller,

granbar,

skjerf og votter,

glitrende stjerner,

måneskinn,

bjelleklang,

englekor,

ski,

bål,

kjerringøl,

risgrøt,

mandler,

nøtter,

ribbe,

juleskinke,

sylte,

rødt, grønt,

blått, sølv,

gulv,

glitter,

riskrem,

brun saus,

poteter,

rødbetsalat,

ullsokker,

peis,

julestrømpe,

gavepapir,

rosetter,

saks,

teip,

dorullnisse,

lilla,

slep, slør,

nisser,

stearinlys,

julesang,

julefilm,

barnetv,

lue,

røde kinn,

latter,

klem,

hilsner,

glede,

gaver,

pepperkakehus,

klokkeklang,

julekule,

reinsdyr,

slede,

fakler,

kjole,

dress,

sløyfer,

julenek,

"hohoho",

misteltein,

bestikk,

våkne netter,

kakao,

fløte,

juleønske,

frostrøyk,

pledd,

snømann,

flosshatt,

prinsesser og

prinser,

konger og dronninger,

mus,

dukkehus,

julestjerne,

disney,

...

 

Julefett

kakemons blir feit

Slik...

  • 13.12.2011 kl.08:29 i Blogg



... ser det ikke ut i dag. I dag er alt trist.

R.i.p :c

I dag er det 2. desember... No shit, Sherlock!

  • 02.12.2011 kl.10:18 i Blogg

Det må være første gang på århundrer at jeg faktisk ønsker minusgradene velkommen. Hårete legger, store skjerf og kalendergaver... Ok, kanskje ikke hårete legger, det er litt for  sexy............... Sjokolade :D

Husk kaffe! Husk kaffe! Huska kaffe!

  • 25.11.2011 kl.08:44 i Blogg




Gjett hva jeg glemte... Og gjett hvem som er trøtt...

interruption

Når jeg lukker øynene tenker jeg... At jeg burde lese til historieprøva... Nei, vent. Jeg prøver igjen. Når jeg lukker øynene ser jeg for meg en lang, humplete vei. Den er belagt med tørr, sprukken og varm asfalt som ryker. Så ser jeg for meg en sol, blendene hvit. Varm og god. Jeg ser for meg en rusten bil, kofferter, telt og bål... Så endrer jeg positur her jeg sitter og skriver på gulvet, og får krampe i foten. Au.. Prøver en gang til. Skrubbsår på knær. Og plaster som dekker det. Latter og tårer... Jeg kjenner lukten av søte makrjordbær og bringebær. Plukket fra krattet borti åsen. Jeg ser for meg en gitar og tusen stjerner...

Så ser jeg for meg havet. Bølgende, rusende og uendelig stort og ukjent. Jeg ser måker som skriker, trær som knekker og regn som spruter på et slitent bilvindu. Så ser jeg et karnival i natten. Tusenvis av lysende lamper i alle farger. Skrik og skrål og høy musikk.. Spinnende svimmelhet. Snirklete bokstaver på en vegg... Småkaker i et vindu, sandwich med tannpirker på fat... Badekar med roseblader i, regnskur, snubling. Teaterforestilling og klappende hender. Smil, øyne, piano, blåbær, blå tunge, mer smil. Et slott av laken og puter, en grotte, stearinlys og lukten av kakao med sjokoladebart.

Jeg vil gjerne sette tiden på repeat!



Min plan var å blogge i går, men det fikk jeg ikke lov til av mr. Internett... Så da blogger jeg i dag om i går... For i går var en herlig dag! Å starte skoledagen klokka ni, for å analysere verdens "søteste" novelle, og så være ferdig klokka 12, var ikke akkurat noe å klage på. For så å shoppe fór med Sandrus og Morty og deretter råne inn til Skien... Jeg vil heller ikke klage på den fantastiske middagen på Peppes, som endte i grusom magesmerte etter for mye latter i maten. Folk må jo trodd vi gikk på noe....... Det var ikke så dumt å se på kino heller, selv om jeg har varierte meninger om "Breaking dawn - part 1"... Og å studere historie før kinoen, både på Herkules og på kinoen, var jo temmelig interessant... Å kjøre Morty hjem var også koselig, og den lille villturen på e18, med to blondiner uten retningssans var jo bare herlig <3

Blinkblink

  • 18.11.2011 kl.07:50 i Blogg



Det er litt morsomt når man ser sånne små glimt av elektriske gnister som flyr foran synsfeltet... Ligner litt på mønsteret til denne søte inntrengeren... Glitter og stas... Vet ikke hvorfor man ser de. Noen ide?

Med bind for øynene, plis?



Vil du nynne meg en ukjent melodi i øret mens jeg sover på svaberget i en varmende kjole, mens solen titter ned på oss? Vil du danse en vals med meg i den isende vinterstormen, en stiv dans med frosne hender? Vil du kidnappe meg og føre meg inn i lyset, det lyset ingen andre enn du ser på? Vekk, bort, lang avgårde fra alt og alle. Jeg, du, himmelen, jorda, trærne, sola, månen, stjernene og veien. Hetebølger, kuldetokter. Bakker, stup, sletter... Frihet... Vil du holde hånden min og balansere med meg på de hvite linjene langs veien sammen?

Illusjoner

  • 17.11.2011 kl.19:47 i Blogg



En sakte, vuggende, dryppende rytme av lyden til ingenting. Et fargespekter som eksploderer foran øyene ved synet av ingenting. Den aromatiske lukten av krydder og snøfrost i et rom fyllt med ingenting. Ingenting er en illusjon, en illusjon er ingenting. Det er alt...

The emptiness of a broken skull

Noen ganger... Noen ganger får jeg lyst til å ta et glass ut av skapet. Et rent, symmetrisk og gjennomsiktig glass... Jeg vil holde det mellom mine sårbare, tynne fingre, og klemme. Klemme hardt. Jeg vil kjenne hvordan knoklene presser gjennom huden og hvordan musklene stivner til is. Så vil jeg knuse glasset. Jeg vil overføre min aggresive energi til glasset og splintre det i tusen biter. Disse tusen bitene skal bore seg inn i huden, og de skal strøs utover på gulvet. En jevn rytme i form av en bølge med klingende toner. Så vil jeg puste ut, og forbli rolig. La et smil streife leppene... Noen ganger...

Hvorfor jeg liker høst...

  • 15.11.2011 kl.11:00 i Blogg

Jeg klarer ikke hate noe. Jeg klarer det bare ikke. Hvorvidt det er positivt eller ei, er en annen historie. For i denne historien vil jeg fortelle hvorfor jeg liker høst. Vi har nettopp skrevet en beskrivelse av dette i faget: tekst (morsomt navn)...

Herstår jeg, en kald novemberdag, med skjerfet i et kvelende tak rundt den varme nakken min. Med et raskt blikk på scenarioet foran meg innser jeg at fargeshowet er over. De flammende bladene har for lengst falt ned til en grå bakke, og den engang så kjærlige solen, som strøk halsen min i september har skrudd ned temperaturen. Et ensomt frø i vinden får meg til å undre på når snøkrystallene gjør sitt inntog i vårt litt for stille liv. Det engang så grønne gresset virker stivt og sårbart der det bøyer seg mot jordens indre varme, det minner meg om menneskene som krysser synsfeltet mitt. De også bøyer seg ned, kneler foran den mektige kulden. Jeg lukker øynene halvt igjen og myser mot solen. Den hvite lampen har sluttet å legge svette på pannen, nå fungerer den kun som en varmeovn på avstand. Lukten av ispust borer seg inn i nesen og slipper ut varm frostrøyk, som fordamper og blir iskald igjen.

Hvorfor liker jeg denne årstiden? Med sine kalde klør river den opp lungene, med sine utblåsninger og skyllende regnbyger fjerner den alle farger. Hvorfor er den så sjarmerende? Hva er så vakkert med at alt dør? Jeg åpner øynene igjen og finner svaret rett foran meg. Svaret er lett. Høsten bringer frem det lille, det verdifulle og det usynlige. Man har ikke lenger fargene å hvile blikket på, varmen å sovne i, eller livet å leve med. Man må lete etter sånne små detaljer. Hadde det ikke vært høst hadde jeg antakeligvis ikke lagt merke til det lille, grønne strået som sprenger seg vei gjennom knudrete asfalt. Eller fuglen som krøller seg sammen på de nakne greinene i et forblåst bjørketre. Jeg hadde heller ikke hatt et ønske om å lage en aromatisk te for å varme en sliten kropp. Høsten er en pause. En ryddig, enkel pause der man må lete etter høydepunkter og livstegn. Snart pakkes de inn i sin hvite kåpe, og da er skattejakten over.

Jeg smiler her jeg står og betrakter en virvelvind som danser vals med døde blader. En dans i stillhet. Det er sånne små ting som gleder. Og jeg kjenner at trangen etter den teen frister litt mer. Jeg løsner litt på skjerfet og lar vinden bite seg fast i nakken før jeg blåser vekk frøet i vinden og slentrer min vei hjemover i gatene, akkurat som alle andre.

 

Jeg gir opp...

  • 14.11.2011 kl.20:52 i Blogg


... mennesker...

Frisk pust

  • 13.11.2011 kl.10:45 i Blogg

Første følelsen jeg fikk da jeg våknet var den etterlengtede, og litt for tidlige, julefølelsen. Det å våkne i en iskald seng, med en luft som er tørr og frisk rundt ansiktet, mens dyna er varm og god... Det er en deilig følelse det. Man svetter ikke, man er bare tørrvarm, hvis man kan si at det er et ord. Uthvilt, våken og frisk. Gleder meg til jul jeg...

Massakre

  • 11.11.2011 kl.07:53 i Blogg

Insektene forsvinner snart... Trist å miste sine kjære, vennlige småkryp som kravler rundt i huset...

Time for time...

  • 10.11.2011 kl.09:07 i Blogg

Norsk. Kåseri. Tekst. Lunsj. Naturfag. Uttrykk. Buss. Downtown. Middagsdate med pappa. Hjem til hybel. Pakke. Si hade til pappa. Levere kåseri. Spise kveldsmat. Høre på musikk. Pusse tenner. Fjerne sminke. Slå av lys. Sove......... Puste

Forstoppelse...

  • 08.11.2011 kl.18:37 i Blogg

Savner gitaren min. Savner å spille noter og melodier på de blanke, bronsefargede stålstrengene. Men jeg kan ikke. For det første så er gitaren min hjemme, og jeg reiser ikke hjem før til fredag. For det andre har jeg mistet evnen til å få frem noe. Tonene henger seg opp, melodiene rakner og alt stopper opp...

Aldri, au, gjør, au, det, au, igjen, au.

  • 07.11.2011 kl.20:42 i Blogg



Aldri løp barbeint, med føttene fulle av verkende gnagesår på et teppegulv, som føles mer som flis enn teppe, i en kjeller, att og frem, i 30 minutter! ALDRI!!! DET BRENNER! kan noen ringe brannbilen?

Bukser er oppskrytt.

  • 04.11.2011 kl.12:15 i Blogg

Jeg liker sånne dager når lekser er gøy. Når man sitter på gulvet i buddha-stilling i time etter time, og legger knapt merke til at føttene sovner. Å snurpe seg sammen til en ball foran skjermen med altfor store ullsokker som peker i alle retninger og en ullgenser som henger slapt over hele deg som en varm sovepose. Bukser er stress, de ligger på senga. Det er noe med det å kunne sitte uten bukser, en slags frihet ved det å sprade rundt i kun undertøy og en oversized (engelske uttrykk må vel med i ungdommens språk) genser... Man bare sitter der i en forvridd stilling, med halvspiste middagsrester i et hjørne og en tekopp med iskald, aromatisk te står på den andre siden. Bøker, papir, aviser, magasiner og alt ligger strødd i hele rommet, noen med eksponerte sider fulle av kruseduller og farger. Ja, jeg liker de dagene når tiden bli glemt, når hodet verker, men bevisstheten ignorer det. Jeg liker virkelig de dagene der man er så opptatt med sitt oppdrag at man glemmer å spise. Der kroppen blir ubetydelig og øynene, ørene og hjernen fokuserer strengt på det den skal gjøre.

 

Hvilken vei?

Det er rart det, hvordan vi mennesker følger linjer. Lagt merke til det noen gang? Selv om gressplenen er helt åpen, med nedklippet gress og tørr overflate, så går vi ofte rundt. Vi følger dette mønsteret som vi har laget. Grus, asfalt og sand, det er der vi går. Vi går omveier og snurrer oss rundt mellom diagonaler og sirkler. Litt morsomt egentlig.

Konvolutter eller ikke konvolutter?



Konvolutter må vel være noe av det mest spennende som finnes. Tenk da... Slike små, hvite lommer, fulle av flekker fra flere mennesker som har satt sine merker på det. Med frimerker fra verden, med pent brettede linjer og diagonaler på kryss og tvers. Limt sammen, forseglet, tettet igjen for å holde på et budskap, en hemmelighet. Jeg synes konvolutter er helt fantastiske. De gjemmer ord og setninger som mennesker sluker. Noen får deg til å gråte, andre til å le.

Det er ikke det samme med e-post, telefonsamtaler eller sms. Nei, det er noe helt spesielt med konvolutter. De skjuler noe ingen andre får se. Man må vente i spenning på svar, lure på: kom det frem? Og inni disse små eller store konvoluttene finner man denne lille papirlappen. Bilde eller ikke bilde, tekst eller ikke tekst. Hilsener, gratulasjoner, innbydelser, reisebrev, osv. Det er noe sjarmerende med konvolutter. De er så mye mer elegante enn eposter, så mye lettere å ta vare på, så mye enklere å ta opp igjen. De bringer med seg minner. Men man glemmer dem, man kaster dem så fort brevet er ute av sin lille skattekiste. Det er trist. Konvolutter er jo nesten som klær. Gjemmer noe verdifullt, samtidig som de viser hva dette inni egentlig er, eller ikke er i noen tilfeller.

Hvorfor skriver vi nesten ikke brev lenger, og sender dem i konvolutter som lukter rart eller parfymert og som krøller seg i stormvær, mens de ligger og venter i postkassen på fomlete fingre, som alltids vil ødelegge dem uansett hvor forsiktige de prøver å være?

Salt røyksky

  • 02.11.2011 kl.08:00 i Blogg

Jeg vil ha bacon. Helst grillet på en varm stein langt inne i skogens mørke hjørner.

Vet ikke helt jeg, men er det verdt å bry seg?

  • 01.11.2011 kl.17:50 i Blogg

Vet ikke hvorvidt det er sært å labbe rundt i løddene sine på et støvete gulv, med en litt for vid ullgenser og en palme på hodet, mens man knasker i seg stekte biter av strimlet svinekjøtt, som er litt for sterkt krydret, men som allikevel temmer smaksløkene på en behagelig måte. Jeg vet heller ikke hvorvidt ting blir særere av at kjøttbitene ligger strødd oppi en dessertskål, av typen som ligner på et vinglass som har bøyd seg utover, og gjort seg selv flat. Og blir det enda særere å fortelle at bitene er kalde og fettet de er stekt i har stivnet, eller blir det kun ekkelt? Jeg vet ikke jeg, og jeg bryr meg heller ikke noe særlig mer enn at jeg noterer det i bevisstheten, printer det inn i hodet, lukker igjen skapet med livserfaringer, og trasker videre frem og tilbake på stuegulvet, mens jeg spiser disse velsmakende, om enn ekle på utsiden, aromatsike svineproteinene vi mennesker kaller kjøtt.

Rundt og rundt og rundt vi loffer

  • 01.11.2011 kl.07:49 i Blogg



Jeg trodde jeg hatet dager og uker som ikke er identiske. Men det er visst ikke slik. Jeg liker faktisk å kravle meg opp fra senga kl. 5 på en mandag, 8 på en torsdag og 10 på en søndag. Jeg liker faktisk det å sitte å se på disney i den mørke hybelen mens jeg spiser middag med skje, for så å sitte hjemme ved middagsbordet neste dag og prate med familie. Det å reise hit og dit, kjøre langt i bilen, enten mens jeg sover eller diskuterer verdensproblemer er ikke noe problem. Å plutselig ta bussen til et ukjent sted, surre rundt og bare drite i alt. Tror kanskje jeg skal putte livsskjemaet mitt i en skuff for en stund... Bare sjekke de viktigste tingene, som det å faktisk spise og få seg søvn..

Les mer i arkivet » Juni 2012 » Mars 2012 » Februar 2012
Cecilia / Cecus

Cecilia / Cecus

22, Drangedal

leser denne bloggen NÅ

Tom sine tanker...

hits